Sosial angst

I en verden full av mennesker er det utrolig slitsomt å være redd for å komme i møte med andre. Det å måtte dra på butikken, bare for å handle livsnødvendig ting som mat kan være en kamp. Besøke sin egen fastlege med helseplager. Eller «bare» det å ta bussen.

Jeg har flere gode venner jeg aldri har møtt, pga jeg rett og slett opp til nå ikke har taklet det å være i samme rom som noen over lengre tid. Jeg har mistet venner pga det, og ikke minst fått venner som er i samme situasjon.

14117838_1643324945997584_302009693399181783_n.jpgFor noen er det helt uforståelig hvor slitsomt det å bare «ta en kaffe» kan være.

Kaffe? Det betyr først at jeg må ta bussen til byen, som betyr jeg må snakke til bussjaføren. Så må jeg gå av bussen og meterne til kafeen, for så å gå inn i et rom med mange fremmede mennesker. Hva om de ser på meg? Jeg har aldri vært der før og aner ikke hva de har på menyen. Jeg må google og se om de har meny på nettet. Okey, jeg skal ha en vanlig svart kaffe. Enkelt. Så må vi prate sammen, hva skal jeg prate om? Håper jeg ikke driter meg ut og sier noe dumt. Kjedelig å miste den ene som faktisk har lyst til å være med meg. Det skjer på et tidspunkt uansett. Nei, dette går ikke. Sender SMS: Unnskyld, men jeg føler meg ikke helt i form. Kan vi ta det igjen?

Sosial fobi eller sosial angstlidelse er EKSTREMT slitsomt og det gjør verden veldig skummel og samtidig liten. Man kan for eksempel oppleve angst for sosiale settinger i lang tid før eller etter, angst for å bli dømt, sett eller lagt merke til av andre, man unngår å sette seg selv i sosiale situasjoner. Fysiske symptomer som hjertebank eller følelsen av å bli kvalt, skjelvende stemme, svette eller rødming, muskelspenninger, risting eller skjelving og mye mye mere.

Sosial angst er noe mange sliter med og kan kjenne seg igjen i.

14225437_1646718825658196_2391936841736970842_n.jpgEtter jeg flyttet på småbruk på bygda med trygge rammer og eksponering har ting blitt litt bedre. Jeg kjenner mye på den sosiale angsten i ettertid av sosiale settinger. Går igjennom hva jeg har sagt og tenker automatisk at jeg dummet meg ut. Hva andre syns om meg bryr jeg meg dessverre alt for mye om, men dette er noe jeg jobber med.

Jeg har lært at jeg dør ikke av å ha angst. Panikkanfallene er sjeldnere, men jeg kjenner angsten ulme i bakgrunnen alt for ofte.

/Veronika

Jeg skal ALDRI ut døren igjen

Mareritt. Igjen. Jeg våkner opp med angst, uro og svetten renner. Kroppen er i panikkmodus og vet enda ikke at jeg har våknet. Så blir jeg oppdaget, de to lodne skapningene ved navn Dio og Jett angriper meg med sine våte tunger og logrende haler. Æsj tenker du, men dette er det som skal til for kroppen min å forstå jeg er i 2016, her og nå, i huset mitt på småbruket.

Etter en natt med mareritt er jeg sliten. Vondt i kroppen. Vondt i hodet. Jeg ser på klokken, 08.25, og blir liggende. Automatiske negative tanker kommer med en gang krypende. Den indre uroen bygger seg opp. Plutselig kan jeg huske en samtale jeg hadde med naboen for en uke siden. Herregud, så teit jeg oppførte meg. Tenk hva hun syns om meg nå! hun syns sikkert jeg er ubrukelig og dum, og har sikkert rett i det. Jeg må slutte å tro jeg er mere enn jeg virkelig er. Jeg skal ALDRI gå ut døren igjen!

Jeg blir liggende under den digre dobbeldynen, gjemme meg for verden. Plutselig begynner Dio å bjeffe, som han gjør når noen kommer kjørende eller gående opp innkjørslen. Panikkangst. Hvem er det som kommer? Jeg orker ikke. Jeg vil ikke at noen skal se meg sånn. Hva om det er noen som faktisk kommer for å ta meg? Hjertebank. Pustevansker. Indre uro. Dio stopper å bjeffe. Falsk alarm, men nå er jeg bare enda mere sliten. Kroppen roer seg sakte men sikkert og jeg sovner.

Etter en time våkner jeg igjen. BIPOLAR EKSPEDISJONEN, herregud, hvem faen tror jeg at jeg er. Alle menneskene som heier på meg, og jeg får det helt sikkert ikke til en gang. Tenk om jeg snubler i en stein allerede på dag 2 og brekker beinet. «Unnskyld alle sammen, jeg klarer ikke gå på beina mine, så prosjektet er avlyst». En ting å dra på langtur, men JEG, med sosialfobi, deler med hele verden at jeg skal på tur. No pressure at all.

Tomhet. Jeg er så sliten. Den indre krigen som pågår inne i hodet mitt sliter meg helt ut. Hvorfor kan ikke tankene bare la meg være i fred? Den forbanna angsten. Jeg er lei.

img_pkpn45

Teksten ble skrevet mens angsten herjet. Det er ekte. Nå sitter jeg kjøkkenbordet med en kopp kakao. Jeg kom meg til slutt ut av sengen, for hundene trengte meg. Dio og Jett måtte ut, trekkhundene trengte kjøttsuppen sin så de er klare for trening i kveld, hundegården måtte møkkes. Plutselig sto jeg der, dagen kom i gang, verden gikk ikke under denne gangen heller. For meg er det utrolig viktig og helsefremmende å ha hundene å ta vare på. Uansett hvor dårlig form jeg er, MÅ jeg ta vare på de. Og guess what? Dagen blir faktisk bedre etter jeg har tilbragt tid med de. Det er umulig å ikke smile eller le, helt umulig, når du har 9 logrende haler som møter deg.

Heldigvis jo lengre jeg kommer, jo mindre dårlige dager har jeg. Marerittene er sjeldnere, panikkangstanfall kommer sjeldent og svakere enn før, den sosiale fobien er ikke like ekstrem og deperesjonene er kortere og mildere. Mye av æren gir jeg til hundene, miljøet, småbruket, helsesystemet som har hjulpet meg, men til syvende og sist har jeg gjort en forbanna god jobb selv.

Jeg skal ut døren igjen.

/Veronika

 

PTSD – lite visste de hvor mye jeg sleit

bigstock-ptsd-symbol-isolated-on-white-33431585

Dette innlegget er ikke sponset…. HEHE! Neida, dette blir kanskje et litt mere seriøst innlegg, jeg (Veronika) vil snakke litt om PTSD – Posttraumatisk stresslidelse (Posttraumatic stress disorder).

PTSD er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en eller flere hendelser som fører til psykiske traumer. Diagnostiske symptomer for PTSD kan være gjennopplevelse av traumen(e) igjennom såkalte «flashbacks», mareritt, angst, søvnproblemer og mye mere.

Jeg begynte i terapi for første gang for snart fire år siden. Det var første gang jeg pratet (delvis) åpent om hvordan jeg har hatt det i mange år. Diagnosen kom frem tidlig under utredningen. I mange år har jeg levd med PTSD, som igjen har begrenset min verden ekstremt mye. Sosial fobi, tilbakevendende deperesjoner, søvnproblemer og generel angst har gått igjen.

Igjennom oppveksten har jeg opplevd noen ting som barn (eller voksne) ikke skal utsettes for. Dette har da forårsaket at jeg nå er diagnosert med PTSD. Jeg vil ikke gå inn på nå om hva som har skjedd, men det er langt fra en normal oppvekst.

Jeg begynte ganske tidlig å slite på skolen, men fant tidlig ut at det var lettere å skjule det bak å være kul og tøff. Jeg ga da faen i skolen.  Jeg var rett og slett stemplet som et problembarn. På ungdomsskolen ble jeg utredet for ADD, ADHD og resten av alfabetet. Lite visste de om hvor mye jeg faktisk sleit.

Med det og pågående problemer rundt meg ble det aldri prioritert noen utdannelse. Jeg begynte på skolen og sluttet etter litt. Sov hele dagen, var våken med angst om natten. Jeg var «lat», som bare bodde hjemme uten å gjøre noe. Lite visste de om hvor mye jeg sleit.

Selvmordstanker har fulgt meg hele veien. Til og med et par forsøk i stillhet. Lite visste de rundt meg hvor mye jeg faktisk sleit.

Jeg kom meg til slutt ut i arbeidslivet, men det også bare fungerte så vidt. Og for fire år siden gikk jeg skikkelig på veggen. Det sa stopp. Enten måtte jeg få hjelp ellers måtte jeg dø. Enkelt og greit. Det fungerte bare ikke lengre.

Jeg hadde fått meg en venninne over internett. En ekte internettvenn (no shame). Hun heiet meg frem, og hjalp meg mot det å tørre oppsøke hjelp. Til dags dato er hun en av de viktigste menneskene i livet mitt. Jeg var også så heldig at jeg var venninne med datteren til fastlegen min, og hun også var utdannet lege. En dag sendte hun meg tilfeldigvis en melding på FB og spurte hvordan jeg hadde det….. og jeg sprakk. Det rant ut av meg, og vi avtalte å møtes. Den dagen ble en henvisning til DPS (distriktpsykiatrisk senter) sendt. Det reddet trolig livet mitt.

Etter fire år i terapi har jeg kommet ekstremt langt. Jeg har hatt ekstremt flinke folk innen for psykiatrien rundt meg, men også jobbet beinhardt selv. Det har vært en lang vei, og jeg er enda ikke fremme ved målet, men jeg jobber mot det.

Panikkanfall kan komme som lyn fra klar himmel. Mareritt som gjør at jeg våkner i dødsangst. Enkelte dager er bare angsten til stede. Ulmer i bakgrunnen. Kroppen føler at det er noe som er farlig, selvom jeg egentlig har det ganske så godt her på småbruket. Og ikke minst selvhatet. Tanker om hvor ubrukelig, dum, svak og lite verdt jeg er. At jeg ALDRI kommer til å bli en ressurs for sammfunnet. Sosial angst, redd for å dumme meg ut ovenfor andre. At de skal se hvor ubrukelig og dum jeg er. Kanskje sier jeg noe dumt? Etter hver eneste samtale jeg har med andre mennesker føler jeg at jeg har sagt noe dumt. At de nå tenker dårlig om meg. Ingen vil vel være venn med hun ubrukelige og svake jenta.

HELDIGVIS begynner det å bli færre og færre av de vonde dagene. Hverdagen blir mindre og mindre preget av psykdommen. Jeg bruker naturen, friluftsliv og hundekjøring som terapi og medisin. Uten det hadde jeg aldri i verden klart meg. Jeg fant meg selv i naturen. Jeg fant mestring og styrke. Det er min arena. Hundene og jeg.

/Veronika

14068144_1642870092709736_6978559788399264189_n