Dag 5

Nå ligger jeg i teltet på verdens tristeste leirplass. Bakgrunnslydene er en kombinasjon av fuglesang og biltrafikk. Det ble slik nå siden Maria måtte plukkes opp. 
Jeg er egentlig ganske nedfor kjenner jeg. At vi gikk fra å være supermotiverte på verdens herligste tur, til at Gaul måtte gå, så til at Maria måtte bryte. Nå er det bare Yukon og meg igjen. 

Iløpet av turen har jeg synger glade teite barnesanger til å hyle «aaaaaall by myseeeelf, doooon’t wanna be aaaaal byyyy myself ANYMORE». 

Ellers har dagen vært fin for min del. Formen har vært fint, litt lite søvn pga jeg frøys en del, men det gikk fint. Knea hyler litt i nedoverbakker, men det er et luksusproblem. 

Jeg har blitt rå på å reparere turutstyr på disse fem dagene da jeg allerede har vært igjennom liggeunderlag, telt og ullundertøy. 

Liggeunderlaget har fått kult laken av fjellduken for å beskyttes mot mere av Yukons påfunn. 

Yukon er en fantastisk hund å ha med på tur. Han elsker kløven og hopper av glede når han ser den skal på. Ellers har han vokst utrolig mye bare på disse fem dagene. Vi har fått utrolig god kommunikasjon som vil lønne seg når trekksesongen er igang igjen og han skal være lederhund. 

Jeg var så heldig å få trøstegave av kjæresten til Maria siden han hentet henne. Mmmmmburger og frappe! Opptur! 

Nå er det kvelden på meg. Sliten fysisk og psykisk. Grine meg i søvn. Hehe neida. Joda. 

Hvil i fred Vegard. 

/Veronika og Yukon 

Marias tur

Veronika har for det meste vert sjef for å blogge på tur, men eg tenkte eg skulle skrive litt om min opplevelse av turen til no, og kvifor eg valgte å bryte etter berre 5 dagar.

20170504_153414

Fyrste delen av turen gikk fint, men pluttselig på dag 3, klarte eg nesten ikkje å puste so fort vi bevegde oss oppover(altså i høgdemeter). Vi blei begge bekymra, då eg tydelig sleit med å få i meg nok oksygen so fort det var det minste vertikal sti.

Det blei tungt å puste berre etter eit par steg, eg pusha på og gikk vidare ei stund. Men måtte ofte stoppe for å roe ned kvalmen og svimmelheita som kom av å gå oppover. Dette førte til at ting gikk sakte framover, og eg følte meg ganske ubrukelig.

Eg var fyrst bekymra for at det var Lithium forgiftning, då eg tek Lithium medisinar kvar dag og veit det er ein risiko ved høg aktivitet og lavt veskeinntak.

20170502_212134

Når vi såg utover dagen at det var begrensa til berre oppoverbakkar. Og at det var konstant og jevnt heile bakkane. Innsåg vi at det må vere noko anna. Vi valgte å sjå om det gikk over med kvile og «god» mat. Men det blei ikkje bedre over dagane som følgte.

Når vi kom til Hakadal, og eg såg over neste steg i planen vår. Då innsåg eg at eg ikkje kom til å klare det. Neste skulle bli rundt 250m stigning i løpet av ei kort tid. Og eg trur rett og slett eg hadde måtta blitt henta ned halveis oppe med helikopter. Det følest surt og trist å måtte bryte her. Men sånn blei no det. Eg skal til legen å få tatt testar. So håper eg at dei finn ut det er noko dei kan fikse med medisinar. For å ta meds er eg god på! Ikkje puste derimot er ikkje min ting.

Vi vil fortsette so fort vi veit det er trygt. Og eg(og Nika) vil gjere alt vi kan for å fullføre Rondanestien i løpet av året. Dog muligens i fleire mindre etapper.

Eg har ellers hatt ein fin tur, med herlig selskap! Det var trist at Gaul ikkje ville gå med oss, men det var tydelig meir stress enn gøy for han. Veronika, Yukon og eg har kosa oss masse! Vi har sunge, dansa, ledd, og tryna i lag.

/Maria

Tre ble til to

Desverre har ikke Maria blitt noe bedre og har bestemt seg for å bryte i Hakadal hvor vi er nå. Veronika og Yukon skal sove på det til i morgen om de går videre alene.

Det er litt vanskelig valg da dette egentlig er et felles prosjekt vi har. Så om Veronika går videre blir det ikke helt til Elverum denne omgang.

Maria kommer til å skrive et innlegg om sin opplevelse av turen i et innlegg da hun kommer hjem/har sovet.

Vi skal fullføre Rondanestien, Maria må først til lege og finne ut hva som er galt med henne. Så resten blir utsatt til senere.

/Maria,Veronika og Yukon

Dag 5 – Yukons vrede 

Dagen startet som vanlig med frokost og nedpakking. Deilig vær. Noe vind men sol. Havregrøt med sukker og rosiner til frokost og en kopp kaffe/te.

 Oppvas må til, og den er deilig å ta ved vannkanten med mose som Oppvask børste. Så begynner pakkingen. Yukon lå å sov i skyggen da han ble bitt av en tissemaur og fikk panikk. Han løp rett på teltåpningen å forsøk på å gjemme seg i skjul. Der var selvsagt nettingen oppe, så den ble rivd opp.

Nok en morgen med reparasjon på Veronika. Vi må bli sittende et par timer så det får tørke litt.

D&Det ble ikke så vakkert, men nå håper det funker. Liggeunderlaget har holdt luft hele natten, så Veronika har jo litt lappe-skills.

Håpe resten av dagen går på skinner. Ihvertfall litt.

/Maria, Veronika og Yukon

Dag 4

Har oppdatert forrige innlegg med noen bilder. Fortsatt dårlig dekning så blir ikke all verden.

Maria er fortsatt ikke i god form, så vi har tatt det veldig rolig i dag med en kort etappe. Nå ligger vi ved Ørfiske. Det er en del vind, sol og fint vær ellers.  Vi har fått et par camp-ducks som cruiser rundt oss.

På morningen i dag ble Yukon så glad da Veronika våknet at han hoppet på henne og klarte rive hull i liggeunderlaget. Veronika har lappet det etter beste evne og håper hun ikke våkner rett på bakken i natt.

Sånn ellers har vi det bra! Ingen gnagsår eller noe annet. Utenom at Maria nesten dør når vi beveger oss. Pytt Pytt. Svime av litt gjør vel ingenting? Tssss.

Nå skal vi fyre igang bål og lage oss middag. Ellers blir det nok tidlig kvelden!

/Maria, Veronika og Yukon

&​

Dag 3

Her kommer det en oppdatering fra dag 3 på tur. Det har vel så og si fortsatt i samme stil. Maria har blitt dårlig, så dagens etappe ble kort. Vi har bestemt oss for å gå litt rolig og håpe det gir seg etterhvert eller om det bare var dagsformen etter gårsdagens kaos. 

Vi har slått opp leir ved Tømtetjern. Her hører vi bekken bruser og fuglene synger. Nå skal vi kose oss med bål og mat. 

Yukon klarer seg utrolig bra som turhund. Han har klart å roe ned mentalt, og er ikke helt på styr konstant. I nedoverbakker har han lært seg delvis å vente. Det går bedre og bedre. Kløven liker han godt. Jobbe er gøy! 

/Maria, Veronika og Yukon 

Dårlig dekning. Sliter med å få lastet opp bilder. Skal redigeres inn. 

Dag 2

Oppdatering fra dag 2 er litt dyster. Vi har ikke oppnådd så mye mere enn å få t-skjorteskille. Etter en tung start på dagen for Gaul så bestemte vi oss for at han skulle slippe å bli med videre. Vi avtalte med Marias kjæreste skulle hente han. 
Maria gikk en time for å levere Gaul på en parkeringsplass (mens Veronika slikket sol og leste bok), og får telefon om at Gaul hadde slitt seg og var borte. 

Etter to timer ventende ved bil og i leir kom Gaul løpende blid og fornøyd. Litt blod fra ene fremlabben. Heldigvis var han i god behold! 

Planene for dagen gikk ganske i dass, og vi er da fortsatt ved Øyungen, bare på den andre siden. Litt dyster stemning og psykisk slitne. 

Veronika presterte å nesten tisse på en hoggorm. 20 cm fra tåa suste den avgårde mens strålen sto. Jaja. 

/Maria og Veronika 

Dag 1

Dag 1 gikk vi i frå Akerselva, til Øyungen.
Vi starta dagen litt forsinka i tolv tida, og nådde fin campplass på Øyungen klokka 16:50.

 &&​&Campen ligg i dag på 283 moh, på ein odde ut mot sjøen. Været er med oss, med strålande sol og lite vind (kanskje litt for lite vind.. phew).Det ligg ein del snøv i veien vår allereide, men for no er det overkommelig.

Vi lever, ingen store skader, og ingen mentale sammenbrudd. Enda. Veronika har tryna 3 gongar i dag. Maria berre ein. So Maria er litt bedre på livet enn Veronika altså.

Ingen bilder i dag desverre, då dekninga er forferdelig her. Men vi ville sende eit livstegn uansett. Vi skal redigere inn bilder når vi har bedre dekning!

Vi var slitne på slutten av dagsetappa, men å springe litt rundt i trusa i campen hjalp på humøret!

PS: Veronika er ganske sint på været fordi det fortsatt ligg is på Øyungen. So ho får ikkje fiska. Og nei, ikkje nok is til at ho kan gå ut å pilke heller!

 

/Veronika & Maria