Bipolar, å leve livet som litt gal

I dag vil eg (Maria) fortelle litt om Bipolar lidelse, og kordan eg opplever det i kvardagen.

Bipolar er ikkje ei sinnstemning, det handlar ikkje berre om humørsvingningar. Det handlar om at hjerna mi fungerar anneledes enn di. Hjerna mi let følelsane bestemme. Hjerna mi sluttar å bruke den delen av hjerna som seier ting som «Ikkje gå ut i togbana når toget kjem». Den går over til å seie «greit nok toget kjem, men SJÅ den fine blomsten som er på andre sida! Du MÅ ha den!»

Eg har eit par arr etter sånne fine tilfeller. (Ikkje spesifikt tog da, då hadde eg vært litt for flat til å blogge).

bipolar-spectrum

Der er to typar Bipolar, I, og II, Bipolar I vil seie at pasienten har gått inn i mani. Bipolar II vil seie at pasienten ikkje har gått over Hypomani, som er ein mildare versjon av mani. Eg her heldigvis enda mani-fri. Det vil seie eg er berre litt gal som eg sjølv likar å kalle det.

Min Opplevelse

Bipolaritet er ikkje noko eg tenker over i kvardagen. Men det er ikkje fordi det ikkje har ein effekt på kvardagen, det er fordi eg har levd med dette so lenge eg kan huske. Eg var endten født bipolar, eller so har eg utvikla det ekstremt tidlig. Det er umulig å vite sidan eg ikkje fekk diagnosa før eg var 18. Det har vært depresjon og «tomheit» eg har slete mest med, men har mine hypomaniske episoder. Ofte trigga av stress.

Eg sleit gjennom heile barndommen, når du ser for deg ein trassig, sta, og emosjonell ungdom, sånn var(og er) eg gjennom heile oppveksten. Men ikkje berre var eg vanskelig, eg fikk panikkangst ved tilfeller av å skulle gjennomføre heilt dageligdagse ting.

I veldig monge år blei eg kalt ein lat, bortskjemt unge. Dei sa eg måtte ta meg sammen, og mamma måtte være strengare. Dessverre for alle involverte, hjalp ingenting dei prøvde. Eg fikk aldri gjennomført barneskulen, og eg hadde ingen sjangse å henge med i ungdomskulen. Og psykdommen min blei verre og verre.

Når eg endelig fekk diagnosa som 18-åring, blei alt litt lettare, for vi kunne vertfall forholde oss til ei diagnose. Eg prøvde sakte men sikkert å få tilbake livet mitt, og klarte meg relativt bra umedisinert, so lenge eg kunne ta hensyn til mi eiga mentale helse i kvardagen.

Eg hadde eit stort tilbakefall i 2015, og blei veldig masse dårligare enn eg hadde vært før. Etter det har eg vært ganske tungt medisinert, og begynder no å stabilisere meg.

Takket være ein fantastisk kjæreste, to fine hundar, ein demonkatt, og masse frisk luft, blir eg no bedre for kvar dag. Eit stabilt liv, og trygge omgivelsar, gjer at hjerna mi slapper meir av, og ting roar seg innvendig.

Her er link til eit bokprosjekt eg var med på der eg og 6 andre bipolare snakkar om våre liv med bipolaritet. «Drøm i våken tilstand«. Forfattaren har og blogga om tidligare intervju i avisen Vestlandsnytt her! Eg har og skreve en del på Mental Helse Norge sin blogg.

/Maria

480540_10151286626252315_1736562844_n

En kommentar om “Bipolar, å leve livet som litt gal

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s