PTSD – lite visste de hvor mye jeg sleit

bigstock-ptsd-symbol-isolated-on-white-33431585

Dette innlegget er ikke sponset…. HEHE! Neida, dette blir kanskje et litt mere seriøst innlegg, jeg (Veronika) vil snakke litt om PTSD – Posttraumatisk stresslidelse (Posttraumatic stress disorder).

PTSD er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en eller flere hendelser som fører til psykiske traumer. Diagnostiske symptomer for PTSD kan være gjennopplevelse av traumen(e) igjennom såkalte «flashbacks», mareritt, angst, søvnproblemer og mye mere.

Jeg begynte i terapi for første gang for snart fire år siden. Det var første gang jeg pratet (delvis) åpent om hvordan jeg har hatt det i mange år. Diagnosen kom frem tidlig under utredningen. I mange år har jeg levd med PTSD, som igjen har begrenset min verden ekstremt mye. Sosial fobi, tilbakevendende deperesjoner, søvnproblemer og generel angst har gått igjen.

Igjennom oppveksten har jeg opplevd noen ting som barn (eller voksne) ikke skal utsettes for. Dette har da forårsaket at jeg nå er diagnosert med PTSD. Jeg vil ikke gå inn på nå om hva som har skjedd, men det er langt fra en normal oppvekst.

Jeg begynte ganske tidlig å slite på skolen, men fant tidlig ut at det var lettere å skjule det bak å være kul og tøff. Jeg ga da faen i skolen.  Jeg var rett og slett stemplet som et problembarn. På ungdomsskolen ble jeg utredet for ADD, ADHD og resten av alfabetet. Lite visste de om hvor mye jeg faktisk sleit.

Med det og pågående problemer rundt meg ble det aldri prioritert noen utdannelse. Jeg begynte på skolen og sluttet etter litt. Sov hele dagen, var våken med angst om natten. Jeg var «lat», som bare bodde hjemme uten å gjøre noe. Lite visste de om hvor mye jeg sleit.

Selvmordstanker har fulgt meg hele veien. Til og med et par forsøk i stillhet. Lite visste de rundt meg hvor mye jeg faktisk sleit.

Jeg kom meg til slutt ut i arbeidslivet, men det også bare fungerte så vidt. Og for fire år siden gikk jeg skikkelig på veggen. Det sa stopp. Enten måtte jeg få hjelp ellers måtte jeg dø. Enkelt og greit. Det fungerte bare ikke lengre.

Jeg hadde fått meg en venninne over internett. En ekte internettvenn (no shame). Hun heiet meg frem, og hjalp meg mot det å tørre oppsøke hjelp. Til dags dato er hun en av de viktigste menneskene i livet mitt. Jeg var også så heldig at jeg var venninne med datteren til fastlegen min, og hun også var utdannet lege. En dag sendte hun meg tilfeldigvis en melding på FB og spurte hvordan jeg hadde det….. og jeg sprakk. Det rant ut av meg, og vi avtalte å møtes. Den dagen ble en henvisning til DPS (distriktpsykiatrisk senter) sendt. Det reddet trolig livet mitt.

Etter fire år i terapi har jeg kommet ekstremt langt. Jeg har hatt ekstremt flinke folk innen for psykiatrien rundt meg, men også jobbet beinhardt selv. Det har vært en lang vei, og jeg er enda ikke fremme ved målet, men jeg jobber mot det.

Panikkanfall kan komme som lyn fra klar himmel. Mareritt som gjør at jeg våkner i dødsangst. Enkelte dager er bare angsten til stede. Ulmer i bakgrunnen. Kroppen føler at det er noe som er farlig, selvom jeg egentlig har det ganske så godt her på småbruket. Og ikke minst selvhatet. Tanker om hvor ubrukelig, dum, svak og lite verdt jeg er. At jeg ALDRI kommer til å bli en ressurs for sammfunnet. Sosial angst, redd for å dumme meg ut ovenfor andre. At de skal se hvor ubrukelig og dum jeg er. Kanskje sier jeg noe dumt? Etter hver eneste samtale jeg har med andre mennesker føler jeg at jeg har sagt noe dumt. At de nå tenker dårlig om meg. Ingen vil vel være venn med hun ubrukelige og svake jenta.

HELDIGVIS begynner det å bli færre og færre av de vonde dagene. Hverdagen blir mindre og mindre preget av psykdommen. Jeg bruker naturen, friluftsliv og hundekjøring som terapi og medisin. Uten det hadde jeg aldri i verden klart meg. Jeg fant meg selv i naturen. Jeg fant mestring og styrke. Det er min arena. Hundene og jeg.

/Veronika

14068144_1642870092709736_6978559788399264189_n

6 kommentarer om “PTSD – lite visste de hvor mye jeg sleit

  1. Har PTSD jeg også. Slu diagnose, som lever sitt eget liv i kroppen din. Vært gjennom alt du beskriver. Sakte men sikkert blir ting bedre og jeg krabber mot «toppen». Gi deg selv masse kjærlighet. Det funker ❤️ Klem
    Alma

    Liker

  2. Det er veldig tøft gjort å stå frem i sosiale medier med hvordan du har det Veronika 😊 det krever masse mot og styrke, og det syns jeg er beundringsverdig! Tenk at et «hvordan har du det egentlig?» kan bety så mye mer enn man tror, føler at det er en tankevekker. Viktig at vi tør å spørre, og ikke tenke at det er not my business.. Blir spennende å følge ekspedisjonen deres 👍🏻😊

    Liker

  3. Tilbaketråkk: Skam | Bipolar Ekspedisjonen

  4. Tilbaketråkk: PTSD og Bipolar | Veronika Røverdatter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s